Det fantes ingen genrebevissthet omkring noir-filmen på 1940- og 50-tallet, og uttrykket går mer på stil og filmtype enn genre. Perioden innledes ofte med John Hustons The Maltese Falcon fra 1941, og avsluttes med Orson Welles’ Touch of Evil. Men det finnes også nyere filmer som er inspirert av stilen, blant annet Roman Polanskis Chinatown fra 1974, Coen-brødrenes Blood Simple fra 1984 og Curtis Hansons L.A. Confidential fra 1997.

INSPIRASJON OG LITTERÆR BAKGRUNN

Inspirasjonskildene til den nye typen spenningsfilmer var særlig den hardkokte kriminallitteraturen, med røtter helt tilbake til 1920-årene. Detektivmagasiner som Black Mask og Dime Detective Magazine introduserte de første hardkokte detektiver som kjempet mot forbrytere, gangstere og mektige overmakter. Ledsaget av et brutalt og knapt språk, rydder hovedpersonene opp i byens kaos. Ernest Hemingway (1899-1961) var et forbilde for den tidlige kriminallitteraturen, med sine naturalistiske skildringer. Overflødige ord og uttrykk skjæres vekk og det fokuseres på det konkrete og presise.

Kriminalforfatteren Dashiell Hammett (1894-1961) hadde arbeidet som privatdetektiv i flere år, da han i 1920-årene begynte å skrive krim. Han skrev noveller i Black Mask Magazine og var en av hardkokt krims store opphavsmenn. Disse kriminalnovellene skilte seg sterkt fra den engelske tradisjonen med sine intellektuelle mysterier og oppklaringer. Hammet skrev om gangstere og forbrytere på en mer realistisk måte, slik de virkelig var. Språket var dokumentarisk og folkelig. Han introduserte den navnløse karakteren The Continental Op, som med sitt røffe språk og jordnære holdning ble veldig populær. I 1930 utkom boken The Maltese Falcon hvor detektiven Sam Spade opptrer. Humphrey Bogart spilte hovedrollen i filmatisering fra 1941, og Mary Astor spilte den upålitelige skjønnheten Brigid O'Shaughnessy.

Raymond Chandler (1888-1959) var Hammets fremste elev, og han startet også sin karrierre ved å skrive for Black Mask Magazine. Han er mest kjent for sin tøffe og ærlige privatdetektiv Philip Marlowe, som vi møter i Chandlers første roman The Big Sleep. Boken ble en suksess og solgte godt i 1930- og 40-årenes bokmarked. Filmatiseringen fra 1946 hadde to av Hollywoods store stjerner i hovedrollene; Humphrey Bogart og Lauren Bacall.

Den hardkokte litteraturen var altså en viktig inspirasjonskilde for Film Noir og mange av forfatterne deltok aktivt i filmproduksjonen og manusutvikling.

Chandler skrev også manuskriptet til filmatiseringen av Double Indemnity, en fortelling av James M. Cain som opprinnelig dukket opp som en serie i åtte deler i et magasin. En del av historien var basert på en virkelig mordsak og forsikringssvindel. James M.Cain hadde jobbet som utgiver av en militæravis i Frankrike under 1. verdenskrig og var anerkjent blant franskmennene. Han skrev fortellingen The Postman Always Rings Twice og det sies at Albert Camus var inspirert av denne historien da han skrev L’ etranger (Den Fremmede).

En annen inspirasjonskilde var den tyske ekspresjonistiske filmen fra 1920- og 1930-tallet, som var svært innflytelsesrik i filmverdenen på den tiden. Robert Wienes Das Kabinett des Doktor Caligari og Fritz Langs filmer om Dr. Mabuse, viste en mørk og skremmende verden ved hjelp av spesiell estetikk og scenografi. Mange av de tyske og øst-europeiske filmskaperne kom til USA i begynnelsen av 1930-tallet som følge av krigen, og dette kom til å sette sitt preg på Hollywood.

SOSIALHISTORISK BAKGRUNN

Den sosialhistoriske bakgrunnen og det samfunnet som disse tidlige fortellingene utviklet seg i var også en viktig faktor. Forbudstiden fra 1920 til 1933 var en av de mest voldsomme periodene i USA’s historie med organisert kriminalitet og gangstere. Filmindustrien dramatiserte disse samtidstemaene, og slik oppstod en ny type film hvor kulde, kynisme og pessimisme rådet. Lydfilmen banet vei for mer realistiske miljøskildringer og dramatisk intensitet. Nå kunne man høre hvinende bildekk, skrik, larmende telefoner og skuddsalver. Gangsterfilmene skildret storbyen på en usentimental måte med historier som lå tett opp til virkeligheten.

Kvinnerollen fikk og en ny form etter 2.verdenskrig. Mange kvinner gikk ut i arbeidslivet under krigen og dette bidro til en frihetsfølelse som ga mersmak. Mange menn oppfattet kvinnene som farlige og som konkurrenter når de nå var blitt mer selvstendige og initiativrike. Mannen var ikke lenger eneforsørger og kvinnen viste at hun kunne klare seg selv. Slik oppstår også en ny kvinnetype på lerretet, nemlig Femme Fatale. Disse kvinnene er sterke og selvstendige, vakre og forførende men også ondskapsfulle.

STILTREKK

Det visuelle uttrykket er svært fremtredende i Film Noir, noe som også de tyske ekspresjonistiske filmene baserte seg på. Tysk ekspresjonisme er en svært ekspressiv og stilisert filmstil hvor det ytre er et speil for det indre. Filmens estetikk er preget av forvrengninger og overdrivelser og scenografien er skjev og uproposjonert. Skrå og vertikale linjer foretrekkes fremfor horisontale, noe som splitter opp bildet og gir det et ustabilt inntrykk. Film Noir bruker også mange av disse stiltrekkene som sammen med de mørke temaene gir maksimal virkning. Den spesielle lyssettingen er et annet markant trekk i Film Noir. Mange av scenene foregår om natten eller i lite belysning, og lyssettingen er ofte kontrastfull med mye bruk av skygger.

Voice-over (fortellerstemme) og flashback er andre stilistiske elementer i Film Noir.
Ofte er det usikkerhet om motivet til personen bak fortellerstemmen, om den forteller sannheten og hvem den egentlig henvender seg til. Disse elementene av skygger, mørke, tilbakeblikk og fortellerstemme gir en forsterkning av noir-filmens håpløshet, fremmedgjøring og ensomhet. Mørket blir en metafor for det skjulte, forbudte og dystre, i tillegg ser man ofte regn i mange av scenene.

HELTER, ANTIHELTER OG FEMME FATALE

Filmene kunne altså virke temmelig dystre, og var ofte i strid med tidens moral. De viste et desillusjonert samfunn hvor tradisjonelle verdier og familien er ganske fraværende, mens det fokuseres mer på individualitet og selvstendighet. Historiene viser mennesker som er fanget i situasjoner de ikke selv har valgt, hvertfall ikke bevisst. Vi møter arketyper som korrupte politimenn, forsikringsagenter, den pengeløse forfatter, sjalu ektemenn og hardkokte privatdetektiver. Helten i fortellingen er ofte en ensom ulv som opererer på begge sider av loven, og han lar seg manipulere av både oppdragsgivere og av omgivelsene. Han kan også være en lovlydig borger som oppfyller sine plikter, helt til han møter en vakker femme fatale som drar han ned i undergangen. Disse fatale kvinnene utfører gjerne kriminelle handlinger for å nå sine mål, og spiller på sin seksualitet for å oppnå rikdom, selvstendighet og mannlige allierte. Ofte er kvinnen gift med en rik mann men ønsker ham av veien slik at hun kan overta formuen selv. Fremstillingen av kvinnen som en slik farlig kvinne kan altså settes i sammenheng med hennes styrkede stilling etter krigen, og med at kvinnerollen var i ferd med å endres generelt.

Men selv om Film Noir i hovedsak fokuserer på de mørkere sider av menneskesjelen, må man ikke glemme humoren som er tilstedeværende i mange av filmene. Som tidligere nevnt er dialogene og replikkene svært skarpe og gjennomtenkte, noe som gir filmene stor underhodningsverdi i tillegg til det estetiske.