Harald Sæverud 1897–1992

Jeg har komponert i glede og tegnet ned mine følelser. Om man er et kunstens barn, blir kunsten en kilde til glede og – hva mere er – overalt følger kunsten sitt instinkt.

(Harald Sæverud.)

OPPVEKST OG TIDLIG DANNELSE

Harald Sigurd Johan Sæverud ble født inn i velstand så vel som en svært religiøs familie, som sønn av handelsmannen og bømlingen Herman P. Sæverud og Cecilie Bårdsdatter Tvedt fra Samnanger. I 1905 bygget familien hus på Fjøsanger. Faren var medeier både i smørfabrikk og dampskipsselskap, og var sentral i det bergenske indremisjonsmiljø. Ikke desto mindre – Harald Sæverud skulle få erfare ikke bare kombinasjonen kristen tukt og borgerlig dannelse, men også fattigdom: I tidlig ungdom gikk hans fars foretak konkurs, og ble i kjølvannet av dette funnet skyldig i skatteunndragelse og økonomisk mislighold sammen med sine kompanjonger, med to måneders fengselsstraff som resultat. Familien mistet det meste i denne forbindelse, inklusiv huset på Fjøsanger.

På omtrent samme tid våknet Haralds interesse for musikken, og med hjelp fra storesøster Hildur lærte han de første trinn på veien mot å spille klaver etter noter. I 15-16 årsalderen sto det imidlertid klart for ham – han skulle bli komponist! Og komponere gjorde han, om nettene. Skolearbeidet gikk det så som så med, og han gjennomførte ikke andre gymnasklasse ved Bergen Katedralskole. I stedet fikk han plass ved relativt nystartede Musikkakademiet i Vestre Torvgate. Der studerte han klaver og harmonilære under Borghild Holmsen. Til henne tilegnet han sitt første offisielle verk: 5 Capricci for klaver (1919). Den unge komponistens første oppførelse fant imidlertid sted allerede i 1915, da hans ”komposisjonsforsøk” Huldredans og Nocturne ble fremført av Et ungdomsorkester på Nesttun under ledelse av Johan Ludwig Mowinckel jr. (En omarbeidet versjon av førstnevnte komposisjon, nå kalt Huldredans Jonsoknatt, tok selvsamme dirigent med seg til Universitetets Aula i Kristiania, desember 1917.)

STUDIER OG JOBBING

Med aulaoppføring også av 1ste Del af Symfoni i g-moll – Filharmoniske Selskaps Orkester, under ledelse av kapellmester Torolf Voss (4. mars 1920), var Sæverud i selskap med komponistkolleger som Pauline Hall, Arne Eggen og David Monrad Johansen. Den unge komponisten ble lagt merke til, og fikk oppmuntrende meldinger fra samtidige komponister. Den rådgiveren som Sæverud lyttet mest til var Gerhard Schjelderup. Med pengestøtte fra sin dirigent- og komponistvenn fra Bergen – Mowinckel, begynte de begge som studenter ved akademiet i Berlin i 1920. Sæveruds andre symfonisats ble urfremført nettopp i Berlin, året etter, med ingen ringere enn Berlin-filharmonikerne, under ledelse av uredde Mowinckel, som selv leide inn det verdenskjente orkesteret.

Sommeren 1922 var Sæverud tilbake i Bergen, hvor han tjente til livets opphold som musikkritiker i Bergens Tidende. Samme høst ble hans klaversonate, komponert i Berlin, fremført i Logen, med Dagny Solheim ved tangentene. Seinere tok pianisten Inge Rolf Ringnes den med seg til hovedstaden og siden ut av landet – til Tyskland og Østerrike og tilbake til Bergen. Kritikerne var – om ikke alle begeistrede, så i alle fall ikke likegyldige.

Sæverud bodde med sine foreldre på denne tiden. Etter at de mistet huset på Fjøsanger hadde de hatt adresse på Damsgård, i Ladegårdsgaten og i Fyllingsdalen. I 1922 flyttet de til Biskopshavn, og nytt stort hus; hans far hadde etter hvert kommet seg på fote igjen. Alt dette åpnet for større frihet hva angikk tid og rom for komponering. Oppunder jul s.å. gjorde han ferdig sin andre symfoni. Først i november 1923 ble den uroppført i harmonien, med Sæverud selv med taktstokken. Året etter ble den oppført i Kristiania, og nå som før var kritikerne splittet i sine oppfatninger: mens det for én var ”en pine at høre på dette tre kvarter lange sammensurium av falske toner, …”, hørte en annen ”(…) en Gigant, en Himmelstormer” og kanskje i fremtiden ”Norges største Symfoniker” (Lorentz Reitan, s. 94, 95). For den unge Harald Sæverud veiet det tyngst at folk som Carl Nielsen ga ham tommelen opp!

På denne tiden var komponistmiljøet i Norge delt i to, med de moderne ekspresjonistene på den ene siden, og de romantiske tradisjonalistene på den andre. Harald Sæverud befant seg på samme tid både innenfor og utenfor begge leire. Ovenstående diametralt motsatte reaksjoner eksemplifiserer dette.

I 1925 dro Sæverud atter ut for å studere. Til Paris denne gang. Og kunst generelt sto i fokus – selv tok han kurs i akttegning. Ved siden av konserter, opera- og musébesøk jobbet han med sin tredje symfoni. Om sommeren dro han, sammen med sin jugoslaviske venn, maleren Bozidar Jakac, til Tunis i Afrika. De ble noen uker i ”araberbyen”, og Sæverud hadde etter sigende sin beste ferie så langt!

Tilbake i Bergen, om høsten 1925, var planen å gjøre ferdig symfoni nr. 3, men det skulle gå enda et år før den var ferdig (og uroppført ble den ikke før i 1932; Musikselskabet Harmoniens Orkester, Den Nationale Scene, dirigent H.S.)

Så fulgte noen år der han livnærte seg først som musikkkritiker i hovedstaden (Aftenposten), og siden som kinomusiker i Bergen . Sæverud mottok også stipend fra staten på denne tiden. Rundt 1929-30 var han kritiker i Bergens Tidende, og angrep i lange artikler Harmoniens programpolitikk. En og annen dirigentjobb for samme orkester ble det likevel. Hjembyen var han sånn måtelig fornøyd med – hjemstedet i Biskopshavn var det eneste som holdt ham her, til tider, for bergenserne var ikke interessert i kultur:

”Innbyggerne og interessen? Den går nok i en annen retning, for her er det silden som er den bestemmende. Kommer silden rikelig et år, dreier alt sig om at silden kom, og kommer silden ikke, ja, så dreier det sig alt sammen om at silden ikke kom. Her vest hvor man skulde stå det centrale i norsk musikk nærmere enn den utenforstående hovedstad, som er blitt musikkby nærmest ved å ringle med alle stipendiene, her gir man heller ikke en sur sild for hele greien. – S’il vous plaît!” (Bergens Tidende, sept. 1930, Lorentz Reitan, s. 134.)

GJENNOMBRUDD OG LYKKE PÅ PRIVATFRONTEN

I 1932 var det oslodebut for komponistens opus 1; tre capricer fra hans 5 Capricci for klaver, og pianisten, som selv var debutant, het Robert Levin. Seinere s.å. var det, som nevnt, uroppførelse av tredjesymfonien, med Sæverud selv som dirigent. Konserten ble en stor suksess i Bergen. Noen uker etter ble den oppført i Oslo, med Olav Kielland som dirigent, og reaksjonene var som ventet noe mer dempede, eller kanskje balanserte – positive var de i alle fall; man fant musikalsk fremgang. Også utenfor landets grenser ble den lagt merke til: I Finland traff komponisten tydeligvis mer enn én streng hos anmelderne, som i det store og det hele hyllet ham.

I mai 1934 ble Harald Sæverud gift med den velstående ettbarnsmoren Marie Hvoslef Isdahl. Hun var født og oppvokst i Brooklyn, New York, og bare i Norge og Bergen på ferier i oppveksten. Etter endt skolegang flyttet hun imidlertid til Bergen, og giftet seg med forretningsmannen Johan Christian Isdahl. Allerede i 1920 ble hun mor. Etter å ha møtt både Sæverud og kunsten hans tvang skilsmisse seg fram, og slik kapret den fattige komponisten fra Sandviken den rike og vakre amerikanerinnen. Dermed kunne 37-åringen begynne på en ny epoke, som ektemann – etter hvert familiefar – og komponist som kunne leve sutalaust hva økonomi angikk, der han forskanset seg i Hulen i Huset i Nydalen, ved Fjøsanger.

”Harald Sæverud unnlot sjelden, i spøkefulle vendinger, å fortelle om den stilige kvinnen som var blitt så begeistret for hans andre symfoni, at hun simpelthen måtte gifte seg med ham.” (Lorentz Reitan, s. 156)

I 1935 fikk Sæverud et gjennombrudd som komponist; hans verker ble spilt over store deler av Europa, og flere konserter ble kringkastet over radio. Året etter ble hans opus 8, Cinquanta variazioni piccole for orkester, satt opp i New York, og i 1937 ble andresymfonien spilt av Berliner Philharmoniker. (Dir.: O. Kielland.)

”En ny symfoni av Harald Sæverud var en like stor kunstnerisk begivenhet som en ny bok av Knut Hamsun eller Sigrid Undset, hevdet Richard Hove, som nå imøteså komponistens fjerde symfoni” (Lorentz Reitan, s. 178) (Richard Hove var en kjent dansk musikkskribent.)

Den ensatsige symfoni nr. 4, op. 11, ble uroppført i Oslo i desember 1937, med komponisten selv som leder for Filharmonisk Selskaps Orkester. I etterkant av dette syntes Sæverud å ha oppnådd nær sagt allmenn anerkjennelse, selv i Bergen:

”Harald Sæverud var i ferd med å bli profet i egen by, på tampen av et turbulent tiår i europeisk politikk. I 1938 ble han også medlem av programrådet i Harmonien, noe som virkelig var et tegn på at han var kommet inn i varmen.” (Lorentz Reitan, s. 180)

Som en slags forsinket bryllupsgave fra svigermor Sella Hvoslef (hun ble enke allerede i 1926), fikk Harald og Marie Siljustøl. For Sæverud var dette en drøm som gikk i oppfyllelse – han visste at han ikke kunne bli værende i Hulen – han måtte ut i naturen, og de letet lenge etter rette stedet, før valget falt på den store eiendommen i Rådal, Fana. Sæverud sto selv for urformingen av den 900 kvadratmeter (fordelt på 63 rom) store boligen, i tett samarbeid med arkitekten. 52 mann jobbet i nesten tre år med huset, under vaktsomt oppsyn fra komponisten. Bygget er inspirert av norske folkeeventyr så vel som gamle norske byggetradisjoner, som i Telemark og Setesdal. I 1939 sto det nye hjemmet ferdig. Like etter innflytning fikk nybyggerne sin tredje sønn, og familien telte nå: Harald, Marie, Sveinung, Tormod og Ketil. Så kom krigen.

STILSKIFTE OG VERDENSKRIG

På denne tiden skjedde det en dreining i Harald Sæveruds musikk, i tråd med trenden hos flere andre toneangivende komponister i Norge:

”Harald Sæverud beveget seg også mot neoklassisismen, man ser det gjennom forenklingen av tonespråket, og i valg av musikksjangre. Mens symfonier og ruvende orkesterverker tidligere hadde vært hans foretrukne former, så begynte han nå å komponere i mindre formater.” (Lorentz Reitan, s. 197)

Dette gjelder ikke minst pianostykkene. Den første bolken så dagens lys i 1939, hvorfra Rondo amoroso stammer. Et par år seinere arrangerte han opuset for orkester. Rondo amoroso – tilegnet Sæveruds mor – ble til etter inspirasjon fra en samtale mellom komponisten og hans tre år gamle sønn Sveinung. Andre verk på denne tiden hadde helt andre inspirasjonskilder:

”Da den andre verdenskrig kom til Norge, åpnet den også opp for skapende krefter hos Harald Sæverud,- men på en annen måte enn giftermål og familieliv hadde gjort: Det var raseriet over tyskernes maktovergrep og grusomheter som løste ut de veldige komposisjonskreftene hos ham. Tre symfonier og den mektige "Kjempeviseslåtten" ble til i de fem okkupasjons- årene i Norge.” (hentet fra Siljustøl Museum) (Hør forresten Sæverud selv snakke om nettopp inspirasjon på samme nettsted!)

Om tilblivelsen av Kjempevise-slåtten:

”En gang jeg under krigen måtte til Oslo lot jeg hjemveien gå via Sogn for å slippe å sitte sammen med tyskerne på toget. Mens jeg i Lærdal ventet på en buss, så jeg meg arg på de tyske brakkene som skjemte landskapet. Nå hadde mine foreldre lært meg ikke å banne, – men ut måtte det lenge undertrykte raseriet: DA DAMM – DA DA DA DA DA DOMM DA! – Kjempevise-slåtten, tilegnet hjemmefrontens store og små kjempere, var mitt skudd under krigen.” (Jan Henrik Kayser, s. 99)

Flere av disse verkene, som orkesterversjonen av Rondo amoroso, den femte symfonien, Quasi una fantasia, den sjette, Sinfonia dolorosa og den symfoniske dansen Galdreslåtten ble satt opp under krigen – Harmonien holdt det nemlig gående, og slik fikk Sæveruds åndelige protester mot nazistene også et publikum. Orkesterversjonen av Kjempeviseslåtten fikk sin uroppførelse først et lite halvår etter krigen, i Oslo. Under krigen så også de tre første samlingene av Slåtter og stev fra Siljustøl dagens lys. (Den siste i 1966.)

Komponisten selv om Slåtter og stev til Musikkens Verden i 1963:

”Slåtter og stev er ikke folkemelodier, men helt igjennom mine egne frembringelser, unnfanget på min eiendom Siljustøl. Da de ikke er folkekunst, må de heller ikke oppfattes ’folkloristisk’, men snarere strengt ’klassisk’, noe som tydelig skulle fremgå av den utstrakte bruk av tostemmig sats.” (Lorentz Reitan, s. 208)

LÆREMESTEREN OG ELEVEN

Vennen og eleven, pianisten Jan Henrik Kayser hadde dette å si om samlingene:

”Når det gjelder Slåtter og stev fra ”Siljustøl”, står vi overfor en samling klaverstykker som i musikalsk innhold og kompositorisk kraft står fullt på høyde med det beste av internasjonal klaverlitteratur innenfor samme kategori. Jeg tenker bl.a. på ”Children’s Corner” av Debussy, ”Visions Fugitives” av Prokofiev og ”24 Preludier” av Sjostakovitsj.” (Jan Henrik Kayser, s. 138)

Jan Henrik Kayser skulle bli en av dem som kom Harald Sæverud aller nærmest. Allerede som 11-12-åring øvde han inn Rondo amoroso og Kjempeviseslåtten, men først noen år seinere ble han kjent med komponisten, og etter hvert skulle det oppstå et nært vennskap og et kompaniskap mellom de to. Kayser som debuterte i Aulaen i Oslo i 1953 og vant Prinsesse Astrids musikkpriskonkurranse i 1961, ble Sæveruds elev og utprøver av nye klaverstykker. Kayser om dette:

”Sæverud var konsentrert og spent når han lyttet, og han var ubønnhørlig i sine krav til seg selv og dem som skulle gjenskape hans musikk. Hvis jeg var kommet frem til en adekvat tolkning, kunne han med gråten i halsen utbryte: ’Jeg visste ikke at jeg hadde skapt noe så godt!’ – Og når jeg i de voldsomste partier (som for eksempel Hamar Tor-slåtten) fikk lekeapekatten på flygelet til å klappe, – ja, da hoppet Sæverud i sofabenken av begeistring og ropte ’Bravo!’ Men der hvor jeg, grunnet tekniske vanskeligheter eller manglende innlevingsevne bare spilte tonene uten indre mening og sammenheng, ble han enten opprørt og irritert over at jeg ikke kunne se det som sto i notene og forstå å balansere tempi, dynamikk, pedal og pauser, slik at det dannet en naturlig helhet, (’Du har drukket kaffe’, pleide han å si når jeg ikke fikk det til), eller han tok uten grunn skylden på seg selv og ble fortvilet over at han hadde skapt noe så ’dårlig’.” (Jan Henrik Kayser, s. 50.)

Sæverud og Kayser dro også på turnéer sammen, og holdt utallige konserter rundt om i Europa, der komponisten var en slags foredragsholder som fikk eksemplifisert det han fortalte og snakket om av sin medbragte pianist.

En av de mest kjente anekdotene fra forholdet mellom de to bergenskunstnerne er den fra 1976, om platespilleren som var innstilt på feil hastighet, og Kayser, som etter å ha spilt inn en plate med musikk av Harald Sæverud, fikk telefon fra en rasende komponist:

” ’Hva er det du har gjort? Tok du narkotika? Det går da ikke an å spille så bort i veggene fort! Du har ødelagt for deg selv og for meg, og platen må stanses øyeblikkelig!’” Kayser ble vettskremt, men hadde med å innfinne seg på Siljustøl øyeblikkelig! Der oppdaget han raskt at platespilleren sto på feil hastighet – 45 runder i minuttet og ikke 33, som den skulle: ”Og Sæverud – han ble så lettet og begeistret over det han fikk høre etter at hastigheten var blitt korrigert til det normale, at han lot bringe opp fra kjelleren både vin og champagne! ’Nå må jeg høre alle Haydns symfonier om igjen i riktig hastighet!’ sukket Sæverud. Dermed ble det forståelig hvorfor han alltid etter Harmoniens Haydn-tolkninger skuffet utbrøt: ’De spiller for langsomt!’” (Jan Henrik Kayser, s. 74.)

PEER GYNT

Før Sæverud ble forespurt av teatersjef Hans Jacob Nilsen ved Det Norske Teatret om å komponere ny musikk til Ibsens Peer Gynt, var det mange som tidligere hadde tatt til orde for at noen burde gjøre det. Komponere en ny, og mer passende musikk til et teaterstykke som var blitt en slags romantisk konsertforestilling i og med Griegs musikk. ”…et falskt nasjonalsmykke” i følge Nilsen (Lorentz Reitan, s. 220). Man mente i korthet at det musikalske uttrykk ikke sto i samsvar med det tekstlige innholdet i Ibsens tekst, og dessuten at musikken passet bedre på konsertscenen enn i teateret.

”Peer Gynt er nemlig ikke noe idyllisk festspill slik Griegs romantiske musikk får oss til å tro. Det er en sviende hån av norsk folkekarakter…” Slik uttrykte VGs litteratur- og teaterkritiker, Hans Heiberg, seg i 1946. (Lorentz Reitan, s. 221).

Selv om Sæverud ble valgt som komponist mye p.g.a. sin dristighet, måtte komponisten ta betenkningstid; det var ikke bare bare å tukle med nasjonale helligdommer, så hans første reaksjon var et forskrekket Nei!, men etter noen runder med seg selv, takket han til sist ja til tilbudet, og forklarte selv for Bergens Tidende (18/3-1947):

”Det er ikke tanken på Griegs musikk som har tilskyndet meg, men det er tanken på Ibsens mening med sitt drama. Griegs geniale musikk faller det meg ikke et øyeblikk inn å rokke ved.” (Lorentz Reitan, s. 223).

I musikkretser ventet man med spenning på resultatet, mens teaterpublikum, aviser og folk flest, naturlig nok var skeptiske, også utenfor landets grenser. Ikke bare skulle man lage ny musikk – Nilsen ville også ha teksten oversatt til nynorsk, ikke rart det skapte brudulje.

Hvis det var et slikt misforhold mellom musikkens ”klisteraktige sødme”, som Nilsen uttrykte det, og Ibsens ”surhet og bitterhet” (Lorentz Reitan, s. 226), hvorfor reagerte ikke Ibsen, og skjønte ikke Grieg teksten? I følge brev, bl.a. mellom Grieg og Bjørnstjerne Bjørnson var Grieg helt uinteressert, og gjorde det hele kun for penger. I ettertid angret han på at han tok på seg jobben, da det litterære stykket etter hans smak var helt umusikalsk.

Harald Sæverud dirigerte selv orkesteret under premieren i Oslo 2. mars 1948, en premiere som skapte opptøyer og håndgemeng i teatersalen, men som alt i alt endte i suksess. Både teateroppsetningen og Sæveruds konsertversjon av musikken ble enormt populær, og eksportert til Danmark så vel som til Sverige. Ingen kritikere anklaget Sæverud for å ha yppet seg mot Grieg – han hadde nemlig løst det hele på sin helt egen måte.

ETTERKRIGSTID

Harald Sæveruds konsert for klaver og orkester, op. 31, ble påbegynt i 1948, men ferdig først i 1950, og i desember s.å. ble den urfremført av Robert Riefling, til hvem opuset også var tilegnet. I 1952 ble han medlem i Kungliga Musikaliska Akademin i Stockholm. Året etter ble han tildelt statens kunstnerlønn. Under Festspillene i Bergen samme år, hadde man fått tak i superdirigenten Leopold Stokowski, som selv valgte Sæverud og Fartein Valen som de norske komponistene han ville fremføre. Kjempeviseslåtten tok han året etter med seg til USA, og fremførte den med Minneapolis Symphony Orchestra. Lorentz Reitan kaller femtitallet Karrierens toppunkt (Lorentz Reitan, s. 250). I tillegg til ovenstående ble musikken oppført over hele Europa, og Peer-Gynt-musikken i USA (New York, 1957), hvorfra det også kom ”bestillinger” på fiolinkonsert så vel som symfoni (Minnesota-symfonien, uroppført i Minneapolis i 1958, under ledelse av Antal Dorati). Han fikk også tid til å komponere mindre orkesterverk, stykker for soloinstrumenter, kammermusikk, korverk samt filmmusikk til filmen om Havråtunet på Osterøy. Som avslutning på et begivenhetsrikt tiår ble han i 1960 valgt til styreformann i Musikselskabet Harmonien.

DEN SISTE TIDEN

Frem mot sin død, 27. mars 1992, opplevde Harald Sæverud å bli slått til ridder av det Jugoslaviske Flagg (1973), kommandør av Den Kgl. Norske St. Olavs Orden (1977) og i 1986 var han festspillkomponist ved Festspillene i Bergen. Nesten helt til det siste komponerte han, og hans Sonatine for bratsj og klaver, 1989, står som hans siste opus (uten nr.). Sonatinen var komponert til den unge debuterende bratsjisten Are Sandbakken, som urfremførte verket i Aulaen i Oslo samme høst.

Harald Sæveruds kone, Marie Hvoslef Sæverud, døde 82 år gammel i 1982, ti år før ham selv. Han var kun tre uker unna sin 95. fødselsdag. Han ble begravet på Siljustøl mandag 6. april 1992, på statens regning.

Som ”odelsgutt” bebor sønnen Sveinung i dag deler av Siljustøl, hvor han også driver pianoskole. Både Tormod, Harald og Maries andre barn, og sønnesønnen Trond har gjort seg bemerket innenfor kunsten. Førstnevnte har, ved siden av et mangeårig virke som journalist i Aftenposten, komponert både viser og klaverstykker, mens sistnevnte er mest kjent som dirigent og fiolinist. Mest kjent av dem alle er likevel hans far – Harald Sæveruds yngste sønn – Ketil, som på et tidspunkt i sitt liv valgte å ta sin mors etternavn, Hvoslef, etter sigende for å være nøytral og uavhengig i forhold til Sæverud-navnet i sin komponistkarriere.
.

Jeg føler meg som en del av naturen, 50 % av meg er stein og jord.

(Harald Sæverud til Bergens Arbeiderblad, 4/6-1946.)

Kilder:

Harald Sæverud: Pedagogisk idéhefte for skoleverket – Paradis : Sæverud-jubileet, 1997. – 120 s

Jan Henrik Kayser: Rondo amoroso: Harald Sæverud og klavermusikken. – Bergen : Jan Henrik Kayser/Nord 4, 1997. – 230 s.

Lorentz Reitan:. Harald Sæverud: Mannen, musikken og mytene. – Oslo : Forum/Aschehou, 1997. – 398 s.

Lenker:

Siljustøl museum

Musikk-Husets forlags verkfortegnelse

Et eget århundre: Sæveruds protest mot krig og terror (artikkel i Ballade – Musikkinformasjonssenterets nettavis)

Komponist Harald Sæveruds eiendom Siljustøl nylig fredet (artikkel i nettmagasinet Kulturarven, nr. 33, juli 2005.)

A short presentation in English (Simax)

Lydkutt og fjernsynsopptak med Harald Sæverud (NRK)

Trond Sæverud promoterer Harald Sæverud (Grieg-forsk, 2004)

Farfars verk er for kompliserte (Bergens Tidende, 9/6-2004)

Ketil Hvoslef i Ballade

Harald Sæverud i bibliotekets samling:

Notemanuskriptene til mange av Sæveruds verk er deponert av Bergen Off. Bibliotek for Stiftelsen Siljustøl.

Bøker

Trykte noter

Notemanuskript

Innspillinger

Tekstansvarlig: Trond Blom, Musikkavdelingen