Tekstutdrag frå
Dei ytterste ting
IV

I takt med framvoksteren av industrialismen blei det i Europa og Nordamerika på attenhundretalet oppretta folkeskule for alle, postvesen, jernbanenett, folkebibliotek, telegraflinjer og offentlege helseinstitusjonar. For å regenerera arbeidskrafta og for å få eit stadig meir komplisert samfunn til å virka, måtte dei moderne industristatane bygga opp ein infrastruktur av offentlege tenester som kunne motvirka og sivilisera den rå pengemakta. I den nåverande, om vi seier seinmoderne eller ettermoderne fasen, er utviklinga av kapitalismen prega av at informasjon og kommunikasjon, med tilhøyrande teknologiske attributt, er i ferd med å bli den viktigaste forma for kapital.
Når informasjon løyser av arbeid som den sterkaste strukturskapande og samfunnsformande kraft, blir informasjonen så å seia kapitalens grunnform. I utvikla samfunn har dei sentrale oppgåvene innanfor informasjon og kommunikasjon heilt fram til i dag vore offentlege vesen og tenester med truskuldige namn som kraftforsyninga, rikskringkastinga, elverket, telegrafen, posten og statsbanane, for ikkje å snakka om folkeboksamlinga.
Men i same grad som informasjon blir kapitalens grunnform, er det god kapitallogikk å omforma denne typen statlege vesen og tenester til private aksjeselskap som pr. definisjon ikkje har andre formål med drifta enn å auka si eiga forteneste. Dei siste par tiåra har denne privatiseringsprosessen vore nyliberalismens viktigaste kjenneteikn. Og den har hatt stort politisk gjennomslag. I staden for statlege vesen og verk har vi i dag Telenor Conax og Telenor Mobil, Oslo Energi Holding og TV 2, 3 og 4. Den matematiske formelen her er for eksempel NRK 1 + NRK 2 = Oslo 3 + TV 3.
Men erfaringa (m.a. frå Latinamerika) viser at også slike privatøkonomiske kommunikasjonssystem har to sider, slik at dei prinsipielt kan virka begge vegar. Apparat for ideologisk kontroll er potensielle apparat for ideologisk motstand.
På det politiske planet ser vi at informasjonsrevolusjonen omskaper forholdet mellom sentrum og utkant. Ut frå forståingshorisonten frå industrisamfunnet er det lett å forveksla urbanitet med modernitet, og teknologisk nivå med byliv. Men ikkje minst i våre dagar trenger spydspissane for den teknologiske utviklinga ofte først inn i dei geografiske utkantane, noko alle som kjenner litt til oljeindustrien vil ha sett på nært hald.
Datamaskinar, fax og internett fører også til større endringar av livet i utkantstrøk enn av bylivet. Vi som bur sentralt i Oslo 1, 3, 8 osv. kan treffast på Theatercafeen, gå ned til UB og låna boka (og rett nok få den utlevert etter klokka 12 neste dag), eller senda det siste innlegget i debatten om semiologiens vareformer i drosje ned til VGs redaksjon. I ein slik situasjon er vi sjølvsagt langt mindre avhengige av fax og internett og mobiltelefon enn om vi bur på Røros eller på Røst. Den teknologiske utviklinga, seier Hobsbawm i Ekstremismens tidsalder, har praktisk talt avskaffa "de kulturelle fordelene byene hadde hatt framfor landsbygda". Under informasjonskapitalismen bur vi alle i språkets metropol, i eit Logopolis, der sentrum til dømes kan liggja både i Aracataca i Colombia eller i Ulvik i Hardanger.
På liknande vis ser vi at medan bilismen riv byen sund og kveler den, bind den landsbygda saman. Det er med andre ord mykje som tyder på at det er dei klassiske urbane vanane, livsformene og verdiane, med eit stort ord: sivilisasjonen, som er truga av den teknologiske utviklinga, medan landsbygd og teknikk går godt saman. Gamlebyen i Oslo er meir øydelagd enn Nesseby i Finnmark. Men den sosiale og geografiske utkanten har ofte dei same problem, og samanfallande interesser. (Ein skilnad er sjølvsagt at finnmarkingane har 200 år lenger røynsle med fleirspråkleg, fleirkulturelt og fleiretnisk samliv enn Oslo-folk.)
I informasjonssamfunnet kan det derfor sjå ut som om byane er meir utsette sosiotopar enn utkantane. I dei kapitalistiske storbyane ser heller ikkje eingong dei mest storslåtte materialstrukturar ut til å vera fullgod naudbrems mot uhemma rasering. Medan dei sosiale, geografiske og estetiske utkantane byr på intakte livsformer som ikkje er koloniserte av den meir og meir kapitalstyrte systemverda.
Desse livsformene treng slett ikkje vera reaksjonære, antimodernistiske eller postmoderne. Tvert om kan dei peika fram mot ein alternativ modernitet, som er bygd på kulturelt, språkleg, urbant og agrokulturelt mangfald, ikkje på kapitalismens nivellerande einsretting aleine.

© Bergen Off. Bibliotek