Inger Bråtveits - intervju

Anbefalinger - Inger Bråtveit Av Henning H Bergsvåg mai 2004 Listen over anbefalte bøker

Andre pinsedag.

Bergen er lydløs. Tomme gater, lange skygger. Noen turister vandrer omkring og ser inn i butikkvinduer. Kafeene er stengt. Jeg løper omkring med Inger Bråtveit for å finne et åpent sted å snakke sammen. Inger skal anbefale oss sine favorittbøker. De som betyr noe. Bøkene som alltid fins der på skrivebordet. ”American bar” på Hotell Norge er åpen, men helt tom. Vi slår oss ned i dype skinnstoler. I den fine debutboken ”Munn mot ein frosen fjord” tok Inger Bråtveit oss med inn i et nesten mytisk barneunivers, et drømaktig landskap. Med en skjør språklig sårbarhet fikk hun som første debutant noensinne Nynorsk litteraturpris. Vi skal snakke om Ingers favorittbøker.

Inger: Det er så vanskelig å si noe. Det er så nært og kjært. Anbefalinger foregår ofte bare slik: Les denne! Denne må du bare lese! Gjerne med et par kloke utlegninger i stikkordsform.

Men det er en utrolig spennende anbefalingsliste du har laget. Skal vi ikke likegodt begynne med begynnelsen, Is-slottet av Tarjei Vesaas?

Jeg hadde ikke lest ”Is-slottet” før i fjor egentlig. Men jeg hørte på den gjennom veggen som liten. Mor leste den høyt for lillesøsteren min. Og jeg lå i rommet ved siden av. Det var noe med ordene som så vidt fløt gjennom veggen. Hun fikk del i noe som ikke jeg fikk. Jeg lå der og fikk bare med meg brokker. I fjor leste jeg den selv for første gang. Jeg hadde vegret meg, og fikk svar så det smalt.

Jeg kan huske at en anmelder refererte til ”Is-slottet” i lesningen av din egen bok?

Anmeldere er ofte lemfeldige med slikt. Snø og is, is og snø. AHA! En link! Men det er klart jeg er glad om noen kan finne en slektskap til ”Is-slottet”. Det er det største verket Vesaas har skrevet. Siss og Unn, og Unn som går for langt inn det frosne. Grenselandet mellom kulde og total tilstivning, språklig, mentalt og helt konkret.

Kan det at disse ordene som ble holdt unna deg startet en slags lengsel mot dette språket?

Det var vel litt slik som i slaktetiden hjemme. Vi ungene måtte holde oss inne, og ble desto mer interesserte i å se hva som foregikk. Vi visste om prosessene, om ihjelslåingen, blodtappingen og selve oppstykkingen. Vi gikk opp på lemmen for å se, men så heller lite. Lydene gjennom veggen frå sengen til søster der mor satt og leste, hadde nok noe av samme virkningen. Det var noe jeg ikke fikk del i, som jeg viste var stort, nesten hellig.

Har du hatt lesninger siden som kan måle seg med denne?

Punktromanen ”Anne” av Paal- Helge Haugen kom ut i 1969, tre år etter Is-slottet. Den dokumentarisk fortalte historien om Anne som dør av tuberkolose, har lyriske nedslag i sinn og tid som får meg til å tenke på Unn som går inn i fossen, inn i alle de syv rommene, ett etter ett. Haugen ruller opp livet til Anne ved hjelp av kirkebøker, medisinske leksikon. Språket som oppstår, ligger i grenselandet mellom folkevisen og haikudiktningen, og ut kommer et dokumentarpoetisk destilat.

Er dette noe du selv har benyttet deg av?

Det vet jeg ikke. Det er vel snakk om en ambivalens i et nedslagsfelt, en dragning mellom to, om ikke flere poler. Det høye og det lave, en samensmelting etter en lang strid, gjerne religiøs der ingenting faller på plass, kanskje bare smelter. Ehhh. Benytte og benytte. Det blir fort løgn å snakke om selve skrivingen. Det er så mange instanser, både bevisste og mer intuitive. Eller blinde, som jeg kaller de. Det er nettopp de blinde feltene som åpner opp skriften. Bevisst blindhet. En kirkebok er jo et lukket, nærmest blindt felt. Og paradoksalt nok dokumentarisk. Som et medisinsk leksikon også er det. Helt distinkt vitenskap, som derfor blir mysteriøs på en konkret måte. I alle fall for meg, som ikke er innenfor, som ikke kjenner til medisin-vitenskapen.

Mange av bøkene på listen byr frem tydelige grep og teknikker. Har dette vært til hjelp for deg. At det kan gjøres SLIK også?

Det er problematisk å snakke om grep i litteraturen. Og ubehagelig. Vi må komme oss vekk fra snakkeinstansen.Grepene må ikke bli triks eller lettvinte, tilsynelatende stilfulle landinger. Grep er retorikk, og retorikken hører hjemme i politikken og idretten. Skriving er hamring opp mot og inn i blindsoner. En bevisst oppsøking, nei undersøking som er vanskelig å kontrollere. Yngve Pedersen siterer Ivar Mortensson – Egnund i innledingen av si debutbok, ”Lysning Forelder”: Midt frami Vegen der stend det ei Grind- aa, so leid ei Grind-ai, ai, meg, og der skal eg inn.. Jeg vet jeg skal inn den døren, men jeg prøver på alle vis å utsette det. Forsøker å flykte,bevisst eller ubevisst. Grep er et skummelt ord. Jeg skal forsøke å være ærlig.

Fantes det en bok som mer enn andre åpnet opp din egen skriving?

Virginia Woolf var en slik åpning. Jeg deltok på et seminar på Universitet i Tromsø i regi av professor Tone Selboe. Hun foreleste om sitt forskningsfelt, om hva byen har hatt å si for kvinnelige modernister. Det var som å bli konfirmert! Alle bøkene på denne listen står for meg som slike merkedager. Som ulike konfirmasjonsgaver! Klokker! Woolf sier i et av sine mest berømte essays, ”A Room of One`s Own”: ”Og eg tenkte på kor vondt det er å verta stengt ute, men at det kanskje er verre å verta stengt inne. Eg tenkte på det eine kjønnet sin tryggleik og rikdom og det andre kjønnet sin fattigdom og uvisse. Eg tenkte på korleis tradisjon og mangel på tradisjon verkar inn på ånda til ein forfattar”. Som Tone Selboe påpeker:det er selve tanken som følger kjønnenes historie fra rom til rom. Stedet de har vandret, rent fysisk har vært opphav til høyst ulike fortellinger. Woolf viser hvordan avbruddet strukturerer skriften. Hennes skrift er ikke jevn og flytende som mannens, men er preget av ujevne stilbrudd. I ”A Room of One`s Own” blir vi vitne til en mental grensegang med konkrete fysisk nedslag, der hovudpersonen vandrer rundt på universitetet Oxbridge. Hele essayet er en grenseoppgang, kvinnene fikk ikke tråkke på plenen, fikk ikke gå inn i biblioteket uten følge av en mann. Det er mesterlig gjort! Alt det hun drar opp og frem i en setning! Det er eleganse, sarkasme, ja kort sagt glimrende essaystikk.

Temaer som også preger Jean Rhys glimrende roman ”Good morning, midnight!”?

Ja, du sier noe der. Noe av den samme utsattheten. Hovudpersonen i ”Good Morning, Midnight”, Sasha Jensen går omkring som en halvt levende, halvt død etter et havarert ekteskap, der hun mistet et lite barn. Hele tiden prøver hun å overbevise seg selv om at hun er levende, gjenoppstått fra de døde, der hun vandrer omkring i total ensomhet i Paris for å markere sin nye start. Hun har selvpålagte restriksjoner hun må følge, og bare hun følger dem, skal alt gå bra. Hun må for all del ikke bli innhentet av sitt gamle jeg. ÅÅÅ! For en destruktiv flukt, så mange brustne ønsker!

Hun leter etter en ny identitet?

Hun er ingen, verken prositurert eller flanør. Hun er nede. Hun er utestengt på enn annen måte enn den Woolf skildrer i ”A Room of One`s Own”, dette er ikke bare intellektuelt. Dette handler ikke om å bli utestengt fra biblioteket, men fra selve byen. Når en kvinne vandrer omkring i byen er hun utsatt, om hun ikke skulle være så heldig å tilhøre en høyere klasse eller være i følge med enn mann. Når Sasha Jensen går alene på bar, eller på gaten for den saks skyld, blir hun enten sett på som prostituert, eller et offer som trenger beskyttelse. Eneste redningen er å komme seg inn i en etablert form. En form som Sasha Jensen paradoksalt nettopp har brutt med. Good Morning, Midnight er noe av det svarteste jeg har lest. Boken er en danningsreise mot døden, og slutten er hjerteskjærende: ” I lie very still, with my arm over my eyes. As still as if I were dead...I don`t need to look. I know.” Om hun blir voldtatt, om hun dør, det er det samme, hun tar i mot som en frelse, som et sceneskift. Spill ”Gloomy Sunday” av Billie Holliday, les slutten en gang til, og du blir filleristet.

Din egen danningsreise har vært mindre dramatisk, men bragt deg fra Suldal og til Bergen. Kan du fortelle litt om reisen din inn til bøkenes verden?

Jo, jeg har jo reist, men i mindre målestokk. Jeg liker ikke å reise, liker ikke å bryte opp, har mer enn nok med å være der jeg er. Jeg lengtet ikke til Paris da jeg vokste opp, for å si det sånn. Jeg tror vel at danningsreien kan starte på riksveien. I alle fall i vår tid, når man kan entre biblioteket uten mannlig følge. Når man vokser opp i Suldal, blir man tidsnok kastet ut av redet. Man må jo bort for å gå på skole. Jeg flyttet på hybel til Sauda det året jeg fyllte femten. Blikket må man ha med seg for hvert skritt man tar. I dag tror jeg med fordel man kan gå noen runder med seg selv før man reiser jorda rundt. Peer Gynt kom jo til slutt hjem, men kunne sikkert like gjerne blitt hjemme hele tiden. Han hadde nok av oppgaver å forvalte. En annen ting er vel om det hadde blitt noe særlig til litteratur av det.

Du ble selv ikke værende hjemme. Du tok turen til Finnsnes og Tromsø?

Ja, året på Heimly folkehøgskole var en stor oppvåkning. Gikk sammen med folk som Øyvind Ådland, Mirjam Kristensen og Synne Sun Løes.

Hvilke bøker var viktige for deg på denne tiden?

Kanskje mest Tikkanens ”Århundrets kjærlighetssaga”. Kan ligne et finsk fjernsynsteater. Med en mann som drikker og blir voldelig og kvinner som holder ut og holder ut. Det handler om å leve i eksil i eget hjem, om å transforme sitt eget liv om til litteratur. Märtas og Henriks ekteskap ble offentlig før Århundradets Kärleksaga kom ut. Henrik Tikkanen var også selvbiografisk i bøker som for eksempel ”Brändövägen 8”. Samme år som jeg ble født, i 1978 kom Märtas prosadiktsamling ”Århundradets kärlekssaga” ut, og med det skildringen Märta og Henrik sitt ekteskap. Den er nådeløst utleverende, men for et større formål. Tikkanen har vært personlig i alle sine bøker, for å tjene et større mål; ved å vise sitt private liv, være ærlig i det private kan hun tilføre noe til det større. Slik blir hun politisk. Og det er gjort med ambivalens og selvforakt: ” Om gryningens väg /till morgon/finns ingenting att säja// Om dej och mej/finns heller inte mycket mer att säja”. Utholdenheten i denne kjærlighetssagen, eller kjærlighetshatet, sjokkerer.En utholdenhende refeksjon der eneste handling blir skriving.

En naturlig paralell her til Mia Berners biografi om sin mann, dikteren Pentti Saarikoski?

Det er skriften som dømmer. Jeg kan anbefale Saarikoskis dikt. En ting er alkoholistfruens bekjennelser, en annen ting er når alkoholistfruen er intellektuell, universitetslektor, skribent og dikter selv. Mia Berner er vanvittig sterk. Hun giftet seg med Saarikoski i 1975 og levde med han til han døde i 1983. Sammen gav de ut Kvällen gör sig ingen brådska, og hun tolket hans Tjörntrikogi. I biografien ”PS- anteckningar från ett sorgeår” skriver Mia Berner at hun synest det er merkelig hvor mange mennesker som gidder å spørre hvordan det forholdt seg med Penttis drikking når han skrev.

Hadde hun likevel et svar på dette?

”Förmodligen beror frågan på att han drack och var så ovanlig produktiv. Är de avudsjuka? Svaret är att Pentti kunde inte skriva när han var berusad- Det ligger såväl i berusningens som i skrivandets natur att det kan man inte. Hemingway fick sen säga vad han ville.” Berners biografi om Saarikoski kunne like gjerne hett ” Århundrets kjærlekssaga”. Deres liv sammen, hennes skildring av Pentti er en poetisk og nærmest poetologisk biografi. Berner oppsøkte Saarikoski. Hun var blitt begeistret for tekstene hans, reiste til Finland og intervjuet han for et svensk litterært tidsskift. Hun ble hos Pentti i en uke, i samtale og i sengen. Berner og Saarikoski bestemmer seg for hverandre, og sagaen begynner. De var begge kontroversielle, Mia Berner er fremdeles en rød løvinne.

Listen av anbefalinger har en overvekt av lyrikk. Er dette bøker som er enklere å lese i skriveperioder?

Det er kraftige leseropplevelser når som helst! Darwishs ”Hvorfor lot du hesten bli igjen alene”, Ann Jäderlunds ”Vimpelstaden”, Åsa Maria Krafts ”Händerena lägger ner kransen”. Jon Fosse sine dikt! For meg er det uviktig hvilken sjangerbetegnelse en bok har. Det viktige er hva den gjør med meg. Jeg elsker f.eks Inger Christensens ”Alfabet”. Jeg føler hun skriver systematiske dikt for å drive systemkritikk. Noen kan påstå at hun vegrer seg for å skrive om seg selv, men det blir bare tull.

Jeg opplever ”Alfabet” som sterkt personlig også.

Hun bygger opp alfabetet. En fin idyll som blir brutt med et atombombesmell! Opprevet, skaket. Det er sterkt politisk. Hun viser fram språkets, selve verdenskontruksjonens innvortes sprengning. De samme hendene bygger opp, for så å rive ned.

Eva Ribich gjennomfører også sitt grep mesterlig i ”Du är den enda mitt hjärta har velat”?

Dikt til en far som står fram med all sin ambivalens. Sorg kan noen ganger bli poetisk polert, men hun bruker bla. slagertradisjonen som form. God litteratur kan oppstå når form blir kritikk, og gjerne en form som blir sett på som upassende i forhold til innholdet. Opplevelsen av et tap, et fråvær er språkløs, og her derfor i et språk som finst over alt. Eller som ikke fins noe sted. Ribich sine dikt blir tvunget inn i klisjène, inn i den svulstige slagersangtradisjonen, for i klisjèane si enkle verden blir språket sprengt. Språket forsvinner og bare de store følensene står tilbake. Ribich skriver klart i en Jäderlundsk tradisjon. Men Jäderlund kommer vel ingen utenom.

Nei, Ann Jäderlunds dikt er sterkt anbefalt av mange av våre kollegaer. Men også en norsk dikter er med her?

Ja, Arne Østring er en helt! Særlig denne boken! ”Hvis du så deg rundt en dag”. Høres litt ut som en Lillebjørn Nilsen-tittel. Østring kan minne litt om Tor Ulven. Men mer direkte, umiddelbar humor. Eller nei. En annen humor, en litt høyere latter. Østring er et kick å lese. Jeg liker når skriften åpner opp et preist gravalvor som sparker seg selv bak. Østring er forykkende original. Frisk og fandenivolsk demping som aldri blir dempet.

Det er åpne og tilgjengelige, men også såkalt språkbevisste forfattere du har valgt deg ut?

Jeg er genuint opptatt av språk. Forvaltningen av et univers, et landskap der man odler sitt eget språk. Der språket kretser inn tematikken. Språket er en slags morse. Som lyden fra et pulsapparat. Det er når det er ujevnheter at noe er på gang. At det oppstår risiko mellom liv og død.

Det får meg til å tenke på opplevelsen du hadde av ”Is-slottet” som barn. Uklare morsesignaler gjennom veggen. Du hører bare så vidt ordene?

Ja, det er den veggen igjen. Språket som snur og vrir på seg. Selv de mest konkrete bilder får et forunderlig skjær. Jeg hører ordene, lyden, men meningen ligger ofte skjult.

Slik det noen ganger er å skrive. Som å lytte til sitt eget språk i hodet når du skriver? Tyde signalene og forsøke å transkribere?

Ja, en vegg å bryte igjennom. Som når jeg skrev ”Munn mot ein frosen fjord”. Først visste jeg ikke hva jeg holdt på med. Så oppdaget jeg at hele landskapet var frossent, at språket var stengt av nekt og nei. Jeg måtte hakke meg ut av det. Og det tok tid. Språk er ikke grep. Det er tid. Forvalting av tid og avstand.

Tiden vår er ute. Lydene ute fra gaten er nå en jevn summing. Tomme gater, lange skygger. Bergen er i ferd med å gjøre seg ferdig med mai, uro og tvil. Nå gir vi oss hen til sommeren. Inger skal videre i verden. Som ny medredaktør i tidsskriftet Vagant og i full gang med siste finish på det nye manuset blir det travle dager. Vi snakker litt om å gjøre ting ferdig, om å avslutte. Overgi seg til sommeren. Overgi seg til en bok.

Listen over Ingers anbefalinger finner du her: sjekk ut disse bøkene!

Ann Jäderlund: Vimpelstaden
Inger Christensen: Alfabet
Eva Ribich: Du är den ende mitt hjärta har velat
Åsa Marie Kraft: Händerna lägger ned kransen
Tarjei Vesaas: Is-slottet
Arne Østring: Hvis du så deg rundt en dag
Jon Fosse: Dikt 1986-2000
Mahmoud Darwish: Hvorfor lot du hesten bli igjen alene
Karin Moe: Mordatter
Jean Rhys: Good morning, midnight
John Burnside: Angels and animals
Hans Herbjørnsrud: Blinddøra
Virginia Woolf: Bølgene
Paal Helge Haugen: Anne
Märta Tikkanen: Århundrets Kärlekssaga
Mia Berner: PS anteckningar från ett sorgeår